Føkkings fatigue!

Jeg prøver å henge med i tiden, prøver å skjønne hva som gjelder. Ikke innenfor alle felt i livet med innen underholdning spesielt, det er jo det jeg jobber med.

Men at jeg skulle være så moderne som å få en fatigue slengt i trynet akkurat når det er trendy å snakke om det, DET er litt i overkant synes jeg.

Hvorfor skjer det? Hva kommer det av?

Svarene er nok like mange og forskjellige som tilfeller med fatigue. (Les om fatigue her: https://sml.snl.no/fatigue)

Min liste av antatte energityver ser ut ca som dette:

-Å få to barn på en periode av 1,5 år og ta fem mnd permisjon med nr. 1 og fire mnd permisjon med nr. 2 ?

-Eie og drive egen butikk samtidig med og å være alenemor med to relativt små barn. (Det ER pinlig å bli oppringt av barnehagen som lurer på om det var noen som skulle hente de søte små) ?

-Jobbe, jobbe, jobbe så mye som mulig sånn at alle kan se hvor jævlig flink jeg er?

-Fortsette å jobbe så mye som mulig mens jeg har kreft (med alt det innebærer). MÅ jo rett og slett ordne opp i en konflikt på arbeidsplassen, nedbemanning, budsjett, regnskap og og og og…..?

Plutselig hjelper det ikke med påskeferie, sommerferie eller juleferie. Energilagrene fylles rett og slett ikke opp. Faens drittkropp, den får skylden først. Dette kan jo UMULIG ha noe å gjøre med mine valg, hvilken frekkhet!

Skrekkbeskjeden om fatigue: det tar tid å bygge opp energilagrene i kroppen. Særlig om de har vært tomme og stått å tørket over tid.

Blæææææhhhhhhhhh!

Det tar også tid å slå av «å være på hugget» tanken, det tar tid å forstå at man ikke er uerstattelig. Det tar tid å skjønne at det finnes alltid noen som trygt kan ta dine plikter og oppgaver og passe på de en stund. Men nå er jeg der, en lettelse faktisk.

Jeg sitter faktisk nå helt rolig å lar tiden lade opp motoren min. Den trenger sikkert ikke få lagt inn noe turbo, men den må nok lade en stund. Denne tiden bruker jeg mye til refleksjoner rundt meg selv og livet mitt. (Og vipps ble en blogg født).

Foresten, jeg kjeder meg litt også. Verden er jo like mye i pandemikoma, fatigue eller ikke fatigue. Da må man finne på tøys, det er for lite tøys i verden. Ja til mere tøys!

Vel, da skal jeg sitte litt mer helt i ro, mens jeg pønsker på tøys:)

Snakkes!