Nede på bunnen i det mørke hav

Sitter en liten djevel å gråter

Og vi synes alle synd på han

Til han begynner å le

Da først ser vi alvoret i det……

Jeg har vært på bunnen, tror jeg. Det å få en nydelig og dyktig vikar på jobb resulterte i at jeg, med god samvittighet, kunne slippe ansvaret og kontrollen. Dette som skulle være en lettelse endte i et gedigent mageplask nede på bunnen. På bunnen av meg selv og livet og alt. Ble overrasket over at det faktisk sto så dårlig til.

Det har vært noen usannsynlige dritt uker! Har prøvd å ispedd litt tøys og gøy men stort sett, noen jævla dritt uker. Jeg hadde ikke lyst å skrive noe, hadde ikke lyst å tusje bilder, hadde ikke lyst til noe.  Jeg ble sittende hjemme med alle slags katastrofetanker: kreften er tilbake; jeg føler at jeg ikke har fått til noe (jobb, forhold, vennskap, hus, familie osv); jeg kommer aldri til å virke igjen…….

Tankene er nok til å gjøre meg vettskremt og få fremtidsfrykt. En kjip å negativ spiral å være i.

Det første jeg gjør da er å begrense hvilke media jeg tar inn over meg. Prøver å være mindre på fb og Instagram, det er her «glansbildene» formidles. Når man er mørk og krøllete i hodet føles det umenneskelig å nå opp til det «glansbildelivet» som i stor grad formidles her. 

Det neste jeg gjør er å tvinge meg selv til litt tøys og fjas med venner, det er mentalhygiene. Da spiller det ingen rolle at det må hviles et par dager etterpå. Er jo ikke helt sikker på at resepten er riktig men den føles riktig, og det må jo telle. Samvær med gode venner (og vin) kan også resultere i dette:

Det positive med mageplask er at nå kan det bare gå en vei og det er oppover. Jeg har alltid vært optimist og Pollyannas stemme i hodet er stort sett regjerende, heldigvis! (https://no.wikipedia.org/wiki/Pollyanna)

Det er rart å skrive dette ned, for så å lese gjennom det. Jeg har jo ikke gjort dette før så jeg vet ikke hva som er vanlig. Min vanlig er nok dette, jeg anser meg i tillegg også som klin koko til tider. Det er en strålende tilstand i grunnen, og jeg blir her i klinkokoland. Uansett mental og fysisk tilstand. Hurra for det! Tror jeg…

Vi snakkes!