Bare svever rundt her litt…..

DET var ukene sine i et slags tåkehav. I fullstendig uvisshet om hva fremtiden bringer. Ja, jeg har en jobb. Ja, jeg har et nytt hus. Ja, jeg trives der jeg bor. Ja, jeg har unger og venner som er absolutt støttende, nydelige mennesker.

Det jeg ikke har er en kropp som strutter av energi, som har lyst til å gå ut i verden med pågangsmot og fandenivoldskhet. Hvordan skjedde dette? Har vært inne på det tidligere og svaret er egentlig enkelt. Jeg har ikke lyttet til den og rett og slett kjørt den knallhardt. Litt utenfor et stup. Ville man gjort dette mot noen andre enn seg selv? Tror ikke det.

De siste ukene har jeg levd litt i et vakuum, jeg har latt tankene fått fritt spillerom på: hva om jeg ikke er klar for striskjorta og havrelefsa når jeg forventer det. Jeg har forsket på hvilke sikkerhetsnett som finnes. Jeg har snakket med kloke mennesker som har vært gjennom dette før meg. Og kloke mennesker som jobber til daglig med hvilken hjelp som finnes, eller simpelthen ikke finnes.

Svaret er så simpelt som det er vanskelig: gi det tid! 

Hjernen min blir hysterisk forbannet og hyler: FØKK DET! Kroppen min virker litt lettet og signaliserer: VÆR SÅ SNILL Å LYTT TIL KLOKE HODER!

Så, i mitt lille vakuum der jeg prøver å megle litt mellom hjerne og kropp, prøver jeg å gi livet gode dager. En barndomsvenninne kom på besøk, vi ble ung og gal igjen. Det er balsam det! Jeg lar håret gro ut i sin naturlige farge (anno Eva 49), det er litt skremmende. Jeg gjennomfører 5 tibetanske riter ca 4 ganger pr uke, jeg føler at jeg medisinerer noe.

Slik går dagene for tiden, folk spør om jeg har ferie…..jeg svarer for letthets skyld ja:)

Vi snakkes plutselig!