Hurry slowly, Bali❤️

For en drøm, 1 mnd på reise alene. Må innrømme at jeg var litt skjelven, første gang aleine på tur så lenge. Det blir ikke siste gang, den konklusjonen kom på dag to😆

Det har nå blitt endel av min hverdag å leve i pakt med hvor mye energi som er i kroppen. Da blir også opplevelser porsjonert utover. Det ble tre heldagsturer rundtom på Bali, det var det kroppen tillot. I tillegg klarte jeg å ta noen litt lengre spaserturer rundt i nærområdet mitt.

For noen opplevelser det ble! Folket og øya er vidunderlige, det ble enkelt å leve i pakt med egen energi når dette er endel av deres måte å se ting på. Og, noe som er utrolig viktig. Jeg tenker bare på det jeg har opplevd, IKKE på det jeg ikke fikk til å gjøre.

Vel hjemme igjen leser jeg på «Kreftkompasset» noen andres ord på denne lille bobla jeg lever i. Noen av disse vil jeg dele her:

«Jeg er kronisk kreftoverlever.

Jeg ble kronisk syk etter kreften.

Livet er komplisert etter kreftsykdom når vi havner i ingenmannsland. Det er virkelig oss i ingenmannsland. Kanskje dette blogginnlegget virker litt angripende, det er ikke ment som det i det hele. Det er bare informasjon, informasjon som er viktig å dele.

Åpenhet.

Spør noen hvordan det går, så svarer jeg som regel «greit, ok, det humper og det går, det går i det samme hos oss som alltid».
Jeg kan jo ha veldig gode dager på min måte, men om jeg svarer da at det går kjempefint med meg, så er det kanskje bare i en dag, noen timer, en uke at jeg føler meg «kjempefin» i form.
Svarer jeg «kjempefint» ut i fra mitt kjempefint ståsted, så tror verden at jeg er klar til å ta fatt på det store livet, men sannheten som jeg nevner ovenfor er at «kjempefint» varer ikke så særlig lenge om gangen. For å kanskje få noen kjempefine dager innimellom så krever det jo at jeg lever i bobla mi, hviler mellom alt jeg gjør, lever min måte. Hver eneste dag er nøye planlagt.
Hver eneste utflukt og ferie er nøye planlagt. 
På min måte.
Utad så ser jo livet mitt ok ut, jeg ser ikke syk ut, jeg er en person som smiler og ler, jeg har humoren med meg. Disse tingene gjør det litt vanskelig i mange situasjoner der jeg føler jeg må forklare og påpeke at jeg er altså syk. 
Jeg blir fort tom av energi.
Jeg burde kanskje ha et klister i ansiktet.»

Dette er ord som gjelder for alle som er så uheldig å få fatigue som permanent samboer.

Lykken er: å gjøre sine gleder enkle!

Stort smil fra meg❤️