Lærer aldri!

Når fatigue har vært på besøk i ca to år, burde man da lært litt? For eksempel hva man klarer og ikke klarer, hvor man skal si stopp?

Nei. Det har jeg ikke lært.

Det vil si, jeg har egentlig det. Men viljen min til å være med, å delta, er større enn kunnskapen og vettet. Hvorfor skjer dette igjen og igjen og igjen. Jeg er jo en voksen og klok kvinne, men velger særdeles ofte å ikke benytte meg av det.

(Denne gangen blåste jeg ut steamen på min yndlingsfestival: Vinterfestuka i Narvik.)

Jeg sier alltid, hvis det er artig så blir jeg med. Og gudene skal vite at det er mye gøy, og det er i grunnen alltid verdt det. Jeg er ikke personen som sitter å porsjonerer ut krefter, for å kunne leve litt hele tiden. Jeg har prøvd, men det er kul umulig for meg å få til.

Jeg sparer til jeg har litt, også går jeg ut og blåser det avgårde som en nyttårsaften ett minutt på tolv. Også må jeg raske sammen restene av meg selv og putte de på lading. Dette høres kanskje ut som en slitsom måte å leve på, men det er den eneste jeg kan.

Det er her den klokheten ikke kicker inn, eller lar den meg som person få bestemme at det er slik jeg er? Her strides det til enhver tid inni meg, det diskuteres og tas opp til debatt ganske ofte. Hvem vinner? Aner ikke, men de har holdt på med debattene i over 50 år.

Så, jeg sitter igjen og funderer på om jeg skal se litt på levemodellen som posjonerer litt og litt. Skal jeg ta del i den, la den få innpass?

Vel, neste gang det begynner å boble inni meg meg levelyst så vet jeg at den modellen kommer til å få sparken, igjen. Min eksplosive lyst til å ta del, til å oppleve, kommer til å slå knockout på litt og litt modellen. Hver eneste gang.

Så, jeg sitter her å lader. Uten å vite til hva, men noe blir det.